Tomme rom - Når smerten forsvinner, hva blir igjen da?

Feb 04, 2021

 

Øynene venner seg gradvis til mørket. Jeg konsentrer meg om å flytte føttene fra den ene steinen til den neste, uten å bomme eller miste balansen. Det er høyvann og vannet er kaldt. Det er ikke plass til å kjenne på bekymringer eller vonde følelser. Alt fokus er rettet mot neste steg.

 

Det var en tid da jeg ble stressa av å ta fokuset vekk fra hvordan jeg hadde det inni meg. Det er merkelig at man kan bli så god venn med smerten at den savnes når man blir tvunget til å konsentrere seg om noe annet. Smerten kan ta så stor plass, at når fokuset flyttes oppstår et enormt tomrom. Man føler seg plutselig avkledd. Ubevisst famler man etter de vonde følelsene igjen, trykker de til brystet som om det var en lenge savnet elsker, og man føler seg litt helere igjen. Det gjør vondt, men det er trygt. Man kjenner i alle fall smerten. Vet hva man får.

 

Det var min tur-venninne som minnet meg på disse tankene. Hun er nemlig der jeg selv var for noen år siden. Hun vil så gjerne slippe taket i smerten og skape seg et godt liv. Men når man ikke vet hva godt er, er det ikke så enkelt. Smerte har preget mesteparten av det unge livet hennes, og det er det hun kjenner. Hvis smerten blir borte, hva skal hun fylle tomrommet den etterlater med? Glede og tilfredshet selvfølgelig, frihet, mestring, kjærlighet, engasjement og lidenskap. Men det finnes ingen smerteknapp å slå av og en frihetsknapp å slå på.

 

På samme måte som vi nå beveger oss som skygger gjennom tett skog, er overgangen fra smerte til glede nesten usynlig. Månestrålene trenger ikke gjennom her i skogen, men fordi øynene har vendt seg til mørket, kan vi så vidt ane stien mellom trærne. Ivrig forteller jeg hvordan vi kan skyve føttene foran oss så vi ikke snubler i stein og røtter. Med øynene maler vi på det mørke lerretet. Vi glir igjennom skogen. Vi er nesten igjennom når jeg plutselig skjønner at min venninne er redd. Redd for mørket.

 

Det er rart hvor fort man glemmer. Det er ikke mer enn et par år siden jeg selv var redd for mørket. Jeg var ekspert på å skremme meg selv, så av prinsipp gikk jeg aldri alene i skogen om kvelden. Min takknemmelighet går til min kjære som har lært meg så mye om blant annet skogen. Underveis som jeg har lært, har jeg også trent meg på å ikke være redd. Jeg konsentrer meg om å puste rolig og hvor jeg skal sette føttene. Nå vet jeg at mørket kan gi meg ly hvis noen skulle være ute etter å ta meg, hvilket jo er lite sannsynlig. I stedet for å være redd for mørket, er det heller det som gir trygghet.

 

Jeg har dessuten blitt en fan av å utfordre de vonde følelsene. Med strak rygg tar jeg de i mot som rullende bølger på en strand. Puster, kjenner etter. Hva handler dette om? Følelsene er vonde, men er de uutholdelige, svekker de meg? Når jeg kjenner at jeg kan tåle denne vonde følelsen vinner jeg over den. Istedenfor å svekke, styrker den. Jeg blir komfortabel med å være ukomfortabel. Det gir litt krydder til livet. Mestring.

 

Ny strand med rullestein skal forseres. Vi har blitt varme i trøya nå. Min venninne trener seg på det tomme rommet innvendig. Kjenner etter om hun kan tåle at det står tomt, inntil hun vet hva hun skal fylle det med. På himmelen stråler månen sterkere nå, og lyser plutselig opp rasteplassen vår. Vi finner oss til rette med underlag i sete og rygg. Ser ut over havet og bort på Svenner fyr. Den milde, friske sjøluften fyller lungene våre. Vi puster dypt og grådig. Jeg gjør klar til bålet. Flammen er villig og lyser opp ansiktene våre på første forsøk. Innbakte pølser smaker fortreffelig. Jeg sukker dypt av tilfredshet! Det er helt perfekt! I lyset av flammen ser jeg bort på min venninne. Jeg kan både se og føle at det tomme rommet i henne fylles. Gleden er mer synlig enn smerten akkurat nå. Jeg håper hun får mange slike opplevelser!

 

På tilbakeveien konsentrer jeg meg om å lagre opplevelsen i kroppen, ikke bare i minnet. Jeg vet at jeg kan hente frem følelsen fra denne turen senere når jeg trenger det. Som alt annet er det en treningssak.

 

Uten å tenke bare puster jeg, glir fremover i mørket. Er i flyt. Plutselig har vi tilbakelagt store avstander. Jeg stopper opp og ser meg tilbake. Den klare månen reflekterer lyset i steinene som er store nok til å stikke over havoverflaten. Det er en tynn linje. En tynn og ujevn linje av tilfeldige steiner som blotter seg i det svake lyset. Det føles som et kunststykke den avstanden vi har lagt bak oss i mørket. Mestringsfølelsen er sterk. Den tapetserer veggene i det tomme rommet.

 

Av erfaring vet jeg at denne type opplevelser gjør at det blir mindre plass til smerte. Ved å fylle på med gode opplevelser, blir smerten nødt til å flytte helt ut. Den vil garantert komme igjen, men da bare på korte besøk. Det er viktig å passe på og kaste den ut før den får slått seg til ro. Ved å bruke slike flotte opplevelser bevisst, og lagre dem som møbler man vil ta godt vare på, sørger man automatisk for at det er balanse og mest mulig harmoni i livet. Som et vakkert innredet hjem.

Close

50% Complete

Two Step

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua.